Reisebrev fra Praha (siste del)

Avreise. Siste dag.

Jeg har klart enhel uke i Praha uten å handle et eneste klesplagg. Et eneste, bittelite klesplagg. Jeg ligger i sengen med verkende beinmuskler og tørr smak i munnen etter en kjempestor avskjedsdrink i går kveld, alene på Zombie bar som ligger vegg i vegg. Jepp. Helt sant. Vi har en zombie bar next door. Er det rart jeg elsker denne byen?

For å være ærlig: hele Green Queen Questen kjentes helt meningsløs i går ettermiddag. Vi spaserte gatelangs i solskinnet etter en tung, fuktig sommerstorm; luften mettet av lindeblomstdufter og blomsterboder. Gatene våte og gyldne i ettermiddagslyset.
Min shoppingvenninne spør meg hva jeg egentlig får til slutt hvis jeg klarer å gjennomfre prosjektet.

Jeg vet ikke hva jeg skal svare.

Hvorfor gjør jeg dette? Har det i det hele tatt noen betydning?

Jeg svarer henne med intellektuelt utmerkede, velvalgte setninger. Pakker det inn i ideologiske fraser og pene intensjoner. Likevel...
Inni er de tomme.

Innvendig er verden den samme.

Jeg ligger her morgenen etter og tenker over et passende svar jeg kunne gitt henne. Ikke bare til henne, men til meg selv også.

Jeg gjør dette for å fjerne meg fra tankeløsheten. For å tving mitt løpske skvaldersinn til å stoppe opp og ta ansvar. Ansvar for hva jeg bruker pengene på, ansvar for hva jeg etterlater meg.

Verden oversvømmes av søppel. Av meningsløshet, først og fremst, og denne indre tomheten er så inderlig mye verre enn den ytre frustrasjonen og hamstringen.

Vi handler ting til de tyter ut av skuffene og skapene våre, og alle er uten betydning - uten mening - uten sjel.

(Láska = Love)

Jeg tar et skritt tilbake for å få oversikten og trekke pusten.

Jeg står i stillhet i en kaotisk gatestrøm av bæreposer og kredittkort; et brølende ekspresstog av blinde forbrukere som med umettelig gap og bunnløse handlebager griper etter salgsstativene for å holde seg flytende i kaoset.

Jeg stopper opp og trår vannet i denne uforståelige verdenen jeg befinner meg i.

I det minste er det ingen elv i India som forgiftes av sprøytemidler fra bomullsindustrien på grunn av meg og mitt behov for en ny genser i dag.

I det minste sparer jeg søppelfjellene for en enslig plastpose.

Jeg står i stillhet motstrøms i betraktning, og ser at jeg er ikke mindre panisk enn de vrimlende flokkmenneskene rundt meg.

Jeg er like bunnløs som dem, like famlende i mitt forsøk på å finne fotfeste i en stadig skiftende elv, like redd for at denne tomme følelsen i meg skal spre seg utover huden min til jeg står naken og ubeskyttet igjen i det ukjente.

Jeg står i stillhet likevel.