Follow me...

...jeg forsvant ikke, jeg

dro bare


annetsteds


hen.

Queen of f***ing everything

MISSION ACCOMPLISHED.

I'm done.

Greenqueen-challengen er over! Ferdig. Finito.

Jeg har herved klart et helt år (med unntak av undertøy og et gråsonetilfelle tidligere omtalt som "The Indian Affair") uten å kjøpe et eneste nytt klesplagg.

Tadaaaa! 

Nå kan man saktens spørre seg (eller meg, i dette tilfellet) hvor lang tid det tok før jeg løp skrikende ut i friheten med visa-kortet i triumfpositur over hodet og tusenlappende flagrende etter meg som konfetti i vinden; inn i nærmeste H&M-butikk for å shoppe et års forsmådd forbruk av klær til de ikke hadde flere bæreposer igjen, eller hvor magisk det føles å endelig kunne handle av hjertens lyst uten det minste snev av dårlige samvittighet.

Sannheten er den at jeg har faktisk ikke kjøpt noen ting. Det er torsdag i dag og jeg har allerede vært ferdig i noen dager. Jeg har vært i én klesbutikk. Og ja, det var H&M, og ja, det var sikkert mye fint der, men jeg hadde rett og slett ikke lyst på noen ting. Ikke trenger jeg noe heller. Jeg kikket fraværende på en treningsbukse eller to som hang på tilbud, men... meh...

Kanskje en annen dag.

Théâtre de l'Absurde

"Jill, Jill my darling! Too much Martian has rubbed off on you. Of course it wasn't funny - it was tragic. That's why I had to laugh. I looked at a cageful of monkeys and suddenly I saw all the mean and cruel and utterly unexplainable things I've seen and heard and read about in the time I've been with my own people, and suddenly it hurt so much I found myself laughing."

-Robert Heinlein

Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive nå. Jeg er i mangel på bedre ord, målløs. Det er lørdag kveld, og jeg venter på å begynne nattevakten på hotellet. På Nrk2 vises Louis Theroux: Under the Knife.

"Gjør større bryster eller fastere rumpe folk virkelig lykkelige? I Californias klinikker for plastisk kirurgi kan du bli hvem du vil ved hjelp av en skalpell og noen tusen dollar. I denne delstaten er din lokale plastikkirurg forståelsesfull. Bare du har et kredittkort, gir han/hun deg anledning til en månedlig innbetalingsordning. Det som en gang var ren og skjær luksus, er her en hverdagslig affære." NRK2.

Jeg liker Louis Theroux. Jeg liker måten han graver etter sannheten på. Jeg liker måten han reflekterer virkeligheten på, upyntet og nøkternt. Jeg tar en pause i skriveriene mine og ser hele programmet fra ende til annen. Jeg sitter igjen med en følelse av å ha havnet på en annen planet. A stranger in a strange land.

"And now that they're visible, are you going to let them off being ugly? Will you make them as they were before?"

"Well, that's rather a delicate question," said the Magician. "You see, it's only they who think they were so nice to look at before. They say they've been uglified, but that isn't what I called it. Many people might say the change was for the better." 

-Coriakin from The Voyage of the Dawn Treader by C.S. Lewis.

En kvinne betaler en livsstils-stylist 2000 dollar dagen for å gi råd om hvordan hun skal forbedre seg. 2000 dollar! Jeg måper, tror jeg har hørt feil, men det er faktisk tilfelle, det er faktisk tilfelle at "spesialisten" tar med seg denne dama inn i en klesforretning, kler henne i korte shorts, og beskriver i detalj hvor pent shortsene kommer til å følge rumpeballene når hun opererer vekk ridebukselårene, hvor pen tubetoppen kommer til å se ut når hun opererer inn brystimplantater så hun slipper å gå med BH, for brystholderen synes gjennom tøyet.

Jeg tror først hun spøker - i stedet for å kjøpe klær som passer kroppen, skjærer hun kroppen i biter for å passe klærne. Jeg får lyst til å le, men jeg orker ikke - det er for hjerteskjærende, for bakvendt, for absurd. Jeg husker jeg lo av Tramperne i drømmen om Narnia: Reisen til det ytterste hav av C.S. Lewis. De som gjorde alt bakvendt og omvendt og opp-ned, fordi de visste ikke bedre.

"Are they as stupid as all that?" asked Lucy. The Magician sighed. "You wouldn't believe the troubles I've had with them. A few months ago they were all for washing up the plates and knives before dinner: they said it saved time afterwards. I've caught them planting boiled potatoes to save cooking them when they were dug up. One day the cat got into the dairy and twenty of them were at work moving all the milk out; no one thought of moving the cat."

Vi ler av Tramperne fordi de er idioter. Vi peker og gjør narr; selvrettferdige fordi vi er så smarte og de er så dumme. Jeg krymper innvendig av forlegenhet. Innvånerne på Stemmenes Øy er ingenting mot virkelighetens galskap, og menneskene som forteller om hvor lykkelige de blir med større bryster, hvor fantastiske de kommer til å føle seg med mindre nese, strammere rumpe, hvor verdifulle de kommer til å bli med biceps-implantater og rumpeløft forekommer meg så uendelig mye mer grotesk.

Theroux intervjuer en mann med påtegnede øyenbryn, oransjebrun farge, nøye avskjærte og utskjærte ansiktstrekk, falske brystmuskler og bicepser. Han har gått fast til kosmetikkirurgen sin i femten år. Ansiktet hans beveger seg ikke når han smiler en gang. Han forteller hvordan han kutter gjennom uroen over å ha poser under øynene ved å operere dem bort. Hvordan han løser ubehaget han føler over å være seg selv ved å omrokkere på muskler og fett og implantater. Han skremmer meg. Han skremmer meg fordi jeg ser meg selv. Jeg ser meg, deg, oss; idealjaget og perfeksjoneringen for å glemme at vi er menneskekropper i forfall, desperasjonen etter å fikse fasaden mens vi råtner på rot.

Louis intervjuer kvinnen fra klesbutikkseansen etter operasjonen. Fiks ferdig, forbedret på alle områder. Tummy-tuck, breast implants, butt-lift. Hun står stivpyntet og sminket foran kamera, symmetrisk og nyoppusset. Nå ser hun ut som stylisten sin. Nå ser hun ut som alle andre. Hun forteller hvor bra det føles at menn stanser og plystrer. Hvor lykkelig hun føler seg. Jeg lurer stille på hva som skjer med henne når kroppen blir eldre. Hvis hun blir syk. Når det ikke lenger finnes noe å redde. Når hun er gammel og kroppen utbrent, oppbrukt, defekt. Hun smiler med blekede tenner og retter på håret, trekker magen godt inn, skyter puppene frem og sier:

"There is only beautiful people everywhere. And now i'm one of them." Og jeg lukker øynene. Og hjertet blør.

Misforstå meg ikke. Jeg er ikke mot plastisk kirurgi. Jeg er ikke mot forskjønning og utsmykning og forbedring og gjenoppretting. Jeg er en sucker for estetisk magi, den type skjønnhet som etterlater det med en følelse av å ha blitt berørt av noe så vakkert at du ikke kan holde det ut. Den typen skjønnhet som finnes i et ansikt preget av liv, sorg, karakter; den typen skjønnhet som trollbinder meg simpelthen i kraft av sin egenart og magnetisme.
Den typen skjønnhet finnes ikke i Cosmopolitan, den finner man ikke i reklamepausen på TV3 eller i korridorene på Paradise Hotel.
Jeg vil ha en skjønnhet som river.

When he saw Aslan he bowed low and said,

"Welcome, Sir, to the least of your houses."

"Do you grow weary, Coriakin, of ruling such foolish subjects as I have given you here?"

"No," said the Magician, "they are very stupid but there is no real harm in them. I begin to grow rather fond of the creatures. Sometimes, perhaps, I am a little impatient, waiting for the day when they can be governed by wisdom instead of this rough magic."

"All in good time, Coriakin," said Aslan.

Jeg venter i håpet.




Se dokumentaren her: http://www.milkandcookies.com/link/88858/detail/

VEIEN VIDERE

Det er litt vemodig dette, å snart være ferdig. Selv om jeg ikke alltid oppdaterer bloggen så ofte som jeg føler jeg burde, er den der likevel - i bakhodet mitt - under alt, bakenfor og innenfor dagene og ukene og været som rører opp himmelen utenfor.

Jeg har tenkt og grublet og pønsket de siste dagene.

Hva nå? 


Hva skal jeg finne på nå? Jeg elsker å skrive, å danse med ordene - jeg liker å utfordre meg selv på tilsynelatende umulige oppgaver, og jeg liker å sette det sammen - pusle tanker og inspirasjon- sy det hele sammen til noe større, noe annet, noe andre kan lese gjennom og tenke over, og kanskje,
bare kanskje,
kjenne i seg selv.

Sy ordene sammen til vi kjenner at kanskje ikke er så alene som vi trodde, likevel. Til vi finner denne myke, underliggende strømmen av Noe Annet inne i oss, noe større; den samme strømmen og den samme drømmen, dette Annet som vi kjenner igjen når vi leser gjennom ordene og hjertet plutselig nynner i takt med et annet. Når man finner et annet menneskes fortelling, og den resonnerer så inderlig med oss selv at vi bobler over i latter, eller kjenner sorgen tvinne seg opp gjennom halsen og tykne til bak øynene et sted.

Så i dag er jeg vemodig, og litt trist. Trist fordi det finnes en elsket i livet mitt jeg måtte kysse farvel og aldri se igjen, og jeg savner ham
jeg savner ham,
jeg savner deg, pappa.

Dobbelt trist fordi jeg mistet en annen,
en annen som dro uten å si meg adjø.

Jeg tror ikke hjertet mitt klarer å vinke bloggen min til lykke på reisen nå - gi den en god klem og si "Jeg håper det vil gå bra med deg her ute i internett-universet, nå går vi hver vår vei, kjæreste..."

Så jeg pønsker videre, her jeg sitter, kanskje jeg finner et svar mellom junitrærne og blomsterkransene langs veien. Og kanskje, bare kanskje jeg finner noe som rører opp i sjelen og får den til å synge igjen.

THE FINAL COUNTDOWN (and a small confession)

All right, people, nå er det temmelig nøyaktig TI DAGER igjen av greenqueen-challengen min.

TI DAGER!

Oh boy oh boy oh boy.

Som dere ser har jeg ikke oppdatert bloggen siden jeg rundet seks måneder. Fortvil dog ikke, det har skjedd fint lite på klesfronten siden den gang – jeg har brukt tiden og energien min på å rydde opp i, og konsentrere meg om, andre ting enn klesskuffen min.

Nå lurer kanskje noen av dere på om jeg har klart å overholde reglene. Jeg vet i alle fall at storesøster Elisabeth har et og annet å si om regelbrudd og klesshopping. Yepp, folkens, jeg har klart å holde meg til reglene og har ikke handlet et eneste lite klesplagg (undertøy excluded, selvfølgelig, a lady needs her laces!) med unntak av ETT gråsonetilfelle som trenger sitt eget skriftemålsavsnitt.

Jeg fikk en sleek&sexy sort, stroppeløs kjole i gave fra min nest eldste søster. Den passet dessverre ikke meg, men satt som en hanske på henne, så vi avtalte at jeg skulle finne et tilsvarende klesplagg og få det i stedet. Ooooh, man, og fant jeg EVER et slikt klesplagg?!? Verdens søteste, hvite sommerdrøm på Indiska lokket meg ut i syndens hengemyr. Det var nemlig 200 kroner i differanse mellom gave nr. 1 og substituttgave nr. 2. Så hva ble løsningen?

Janne kjøpte og betalte kjolen på Indiska, og tre dager senere overførte jeg 200 kroner til hennes konto.

*insert dramatisk filmmusikk her*

Når sant skal sies har jeg ikke fysisk betalt 200 kroner for en ny kjole, men har gitt søsteren min en symbolsk pengesum som mellomlegg for en gave jeg allerede hadde fått. Ahem. Og hvitvasking av penger er ikke EGENTLIG det samme som å være kriminell, men om å drive gatekjøkken med overskudd.