VEIEN VIDERE

Det er litt vemodig dette, å snart være ferdig. Selv om jeg ikke alltid oppdaterer bloggen så ofte som jeg føler jeg burde, er den der likevel - i bakhodet mitt - under alt, bakenfor og innenfor dagene og ukene og været som rører opp himmelen utenfor.

Jeg har tenkt og grublet og pønsket de siste dagene.

Hva nå? 


Hva skal jeg finne på nå? Jeg elsker å skrive, å danse med ordene - jeg liker å utfordre meg selv på tilsynelatende umulige oppgaver, og jeg liker å sette det sammen - pusle tanker og inspirasjon- sy det hele sammen til noe større, noe annet, noe andre kan lese gjennom og tenke over, og kanskje,
bare kanskje,
kjenne i seg selv.

Sy ordene sammen til vi kjenner at kanskje ikke er så alene som vi trodde, likevel. Til vi finner denne myke, underliggende strømmen av Noe Annet inne i oss, noe større; den samme strømmen og den samme drømmen, dette Annet som vi kjenner igjen når vi leser gjennom ordene og hjertet plutselig nynner i takt med et annet. Når man finner et annet menneskes fortelling, og den resonnerer så inderlig med oss selv at vi bobler over i latter, eller kjenner sorgen tvinne seg opp gjennom halsen og tykne til bak øynene et sted.

Så i dag er jeg vemodig, og litt trist. Trist fordi det finnes en elsket i livet mitt jeg måtte kysse farvel og aldri se igjen, og jeg savner ham
jeg savner ham,
jeg savner deg, pappa.

Dobbelt trist fordi jeg mistet en annen,
en annen som dro uten å si meg adjø.

Jeg tror ikke hjertet mitt klarer å vinke bloggen min til lykke på reisen nå - gi den en god klem og si "Jeg håper det vil gå bra med deg her ute i internett-universet, nå går vi hver vår vei, kjæreste..."

Så jeg pønsker videre, her jeg sitter, kanskje jeg finner et svar mellom junitrærne og blomsterkransene langs veien. Og kanskje, bare kanskje jeg finner noe som rører opp i sjelen og får den til å synge igjen.