Sommerferie med alt det innebærer og ikke

Dette er strengt tatt ikke en bloggopdaterting om prosjektet mitt.

Den nevnte bloggoppdateringen inneholder masse fine bilder, alle skattefunnene fra turen Janne og jeg hadde til Fretex i Sandnes og levende beskrivelser av hvor fantastisk turen var.

Men den oppdateringen henger fremdeles i luften et sted. Den avhenger ene og alene på at jeg setter meg til å gjøre det og at jeg henter alle bildene fra Eriks monstermaskin i rommet under meg.

Akkurat nå kunne jeg ikke tenke meg å gjøre noen av tingene. Jeg ligger i den gamle senga mi på det gamle rommet mitt i det gamle huset hjemme i det som føles som en gammel kropp. Forrige helg var Norway Rock Festival her i kvinesdal, og det ser ut til at det tok fire dager før kroppen oppdaget hva som hadde skjedd og fulgte opp med å sette på bremsene og tvinge meg i seng.

Jeg hater å være sjuk. Jeg hater å synes synd på meg selv og kjenne på alt som gjør vondt og jeg hater mest av alt å sende melding til snille lillesøster og si hun må ta kiosken i kinoen i kveld.

Jeg har spist opp alle mammas M&Ms og en halv kurv jordbær, på gulvet ved siden av ligger Neil Gaimans siste, fine, fine, fine bok "The Graveyard Book" sammen med siste ukes play.com-forsendelse:
"Noisy Outlaws, Unfriendly Blobs, and Some Other Things That Aren't as Scary, Maybe, depending on How You Feel About Lost Lands, Stray Cellphones, Creatures from the Sky, Parents who Disappear in Peru, a Man Named Lars Farf, and One Other Story We Couldn't Quite Finish, So Maybe You Could Help Us Out."
og ja, det er hele tittelen, og ja, den er fantastisk, og ja, jeg elsker alle forfatterne og jeg elsker Lemony Snicket og introduksjonen hans er verdt hele boken i seg selv.

Jeg har hørt på sangen Glass av Bat for lashes omtrent trehundretusenganger den siste uken, jeg vet ikke hvorfor men den svirrer rundt i hodet mitt sammen med en klynge tanker om en annen jeg heller ikke klarer å bli kvitt, og av og til skulle jeg ønske det fantes en pauseknapp - for det å til og med drømme om noen i tillegg til å måtte gå rundt i en konstant tenketåkekarusell om dette mennesket hele dagen er så ulidelig slitsomt at jeg ikke synes det er morsomt lengre.

Mamma og jeg var på Fretex i går, men de har så sørgelig lite klær i Lyngdal at jeg ble helt motløs. Jeg trenger desperat treningstøy. De hadde ingenting, og med ingenting mener jeg et helt stativ fuktduftende, strikkslappe nylonbukser med underlige misfarginger og flekker.

Det endte med at jeg gikk på en undertøysforretning for å finne utav en gang for alle hvilken BH-størrelse jeg må ha nå; massiv trening og vekttap har ført til en hel skuff med ubrukelig undertøy som stirrer sørgelig på meg med sine altfor store cuper hver gang jeg går forbi.

Ekspeditrisen flashet frem et målebånd og målte meg på kryss og tvers med innøvd eleganse og konsentrert mine, og det var like før jeg målløs spurte om hun var på feil planet når hun fortalte meg at jeg var nok en 65E. Jeg visste ikke det fantes en gang. Jeg har i alle fall aldri sett en deilig liten blondesak i 65E i stativene på H&M før, og kunne levende se for meg et begredelig liv uten saucy underwear noensinne igjen, men heldigvis går det visst an å bruke 70D også. Sweetness :)

Kanskje noen til og med lager middag her hjemme snart og da er livet mitt perfekt på alle mulige måter. Av og til synes jeg det var en riktig god ide å bli født som meg likevel.