Sommerferie med alt det innebærer og ikke

Dette er strengt tatt ikke en bloggopdaterting om prosjektet mitt.

Den nevnte bloggoppdateringen inneholder masse fine bilder, alle skattefunnene fra turen Janne og jeg hadde til Fretex i Sandnes og levende beskrivelser av hvor fantastisk turen var.

Men den oppdateringen henger fremdeles i luften et sted. Den avhenger ene og alene på at jeg setter meg til å gjøre det og at jeg henter alle bildene fra Eriks monstermaskin i rommet under meg.

Akkurat nå kunne jeg ikke tenke meg å gjøre noen av tingene. Jeg ligger i den gamle senga mi på det gamle rommet mitt i det gamle huset hjemme i det som føles som en gammel kropp. Forrige helg var Norway Rock Festival her i kvinesdal, og det ser ut til at det tok fire dager før kroppen oppdaget hva som hadde skjedd og fulgte opp med å sette på bremsene og tvinge meg i seng.

Jeg hater å være sjuk. Jeg hater å synes synd på meg selv og kjenne på alt som gjør vondt og jeg hater mest av alt å sende melding til snille lillesøster og si hun må ta kiosken i kinoen i kveld.

Jeg har spist opp alle mammas M&Ms og en halv kurv jordbær, på gulvet ved siden av ligger Neil Gaimans siste, fine, fine, fine bok "The Graveyard Book" sammen med siste ukes play.com-forsendelse:
"Noisy Outlaws, Unfriendly Blobs, and Some Other Things That Aren't as Scary, Maybe, depending on How You Feel About Lost Lands, Stray Cellphones, Creatures from the Sky, Parents who Disappear in Peru, a Man Named Lars Farf, and One Other Story We Couldn't Quite Finish, So Maybe You Could Help Us Out."
og ja, det er hele tittelen, og ja, den er fantastisk, og ja, jeg elsker alle forfatterne og jeg elsker Lemony Snicket og introduksjonen hans er verdt hele boken i seg selv.

Jeg har hørt på sangen Glass av Bat for lashes omtrent trehundretusenganger den siste uken, jeg vet ikke hvorfor men den svirrer rundt i hodet mitt sammen med en klynge tanker om en annen jeg heller ikke klarer å bli kvitt, og av og til skulle jeg ønske det fantes en pauseknapp - for det å til og med drømme om noen i tillegg til å måtte gå rundt i en konstant tenketåkekarusell om dette mennesket hele dagen er så ulidelig slitsomt at jeg ikke synes det er morsomt lengre.

Mamma og jeg var på Fretex i går, men de har så sørgelig lite klær i Lyngdal at jeg ble helt motløs. Jeg trenger desperat treningstøy. De hadde ingenting, og med ingenting mener jeg et helt stativ fuktduftende, strikkslappe nylonbukser med underlige misfarginger og flekker.

Det endte med at jeg gikk på en undertøysforretning for å finne utav en gang for alle hvilken BH-størrelse jeg må ha nå; massiv trening og vekttap har ført til en hel skuff med ubrukelig undertøy som stirrer sørgelig på meg med sine altfor store cuper hver gang jeg går forbi.

Ekspeditrisen flashet frem et målebånd og målte meg på kryss og tvers med innøvd eleganse og konsentrert mine, og det var like før jeg målløs spurte om hun var på feil planet når hun fortalte meg at jeg var nok en 65E. Jeg visste ikke det fantes en gang. Jeg har i alle fall aldri sett en deilig liten blondesak i 65E i stativene på H&M før, og kunne levende se for meg et begredelig liv uten saucy underwear noensinne igjen, men heldigvis går det visst an å bruke 70D også. Sweetness :)

Kanskje noen til og med lager middag her hjemme snart og da er livet mitt perfekt på alle mulige måter. Av og til synes jeg det var en riktig god ide å bli født som meg likevel.

Reisebrev fra Praha (siste del)

Avreise. Siste dag.

Jeg har klart enhel uke i Praha uten å handle et eneste klesplagg. Et eneste, bittelite klesplagg. Jeg ligger i sengen med verkende beinmuskler og tørr smak i munnen etter en kjempestor avskjedsdrink i går kveld, alene på Zombie bar som ligger vegg i vegg. Jepp. Helt sant. Vi har en zombie bar next door. Er det rart jeg elsker denne byen?

For å være ærlig: hele Green Queen Questen kjentes helt meningsløs i går ettermiddag. Vi spaserte gatelangs i solskinnet etter en tung, fuktig sommerstorm; luften mettet av lindeblomstdufter og blomsterboder. Gatene våte og gyldne i ettermiddagslyset.
Min shoppingvenninne spør meg hva jeg egentlig får til slutt hvis jeg klarer å gjennomfre prosjektet.

Jeg vet ikke hva jeg skal svare.

Hvorfor gjør jeg dette? Har det i det hele tatt noen betydning?

Jeg svarer henne med intellektuelt utmerkede, velvalgte setninger. Pakker det inn i ideologiske fraser og pene intensjoner. Likevel...
Inni er de tomme.

Innvendig er verden den samme.

Jeg ligger her morgenen etter og tenker over et passende svar jeg kunne gitt henne. Ikke bare til henne, men til meg selv også.

Jeg gjør dette for å fjerne meg fra tankeløsheten. For å tving mitt løpske skvaldersinn til å stoppe opp og ta ansvar. Ansvar for hva jeg bruker pengene på, ansvar for hva jeg etterlater meg.

Verden oversvømmes av søppel. Av meningsløshet, først og fremst, og denne indre tomheten er så inderlig mye verre enn den ytre frustrasjonen og hamstringen.

Vi handler ting til de tyter ut av skuffene og skapene våre, og alle er uten betydning - uten mening - uten sjel.

(Láska = Love)

Jeg tar et skritt tilbake for å få oversikten og trekke pusten.

Jeg står i stillhet i en kaotisk gatestrøm av bæreposer og kredittkort; et brølende ekspresstog av blinde forbrukere som med umettelig gap og bunnløse handlebager griper etter salgsstativene for å holde seg flytende i kaoset.

Jeg stopper opp og trår vannet i denne uforståelige verdenen jeg befinner meg i.

I det minste er det ingen elv i India som forgiftes av sprøytemidler fra bomullsindustrien på grunn av meg og mitt behov for en ny genser i dag.

I det minste sparer jeg søppelfjellene for en enslig plastpose.

Jeg står i stillhet motstrøms i betraktning, og ser at jeg er ikke mindre panisk enn de vrimlende flokkmenneskene rundt meg.

Jeg er like bunnløs som dem, like famlende i mitt forsøk på å finne fotfeste i en stadig skiftende elv, like redd for at denne tomme følelsen i meg skal spre seg utover huden min til jeg står naken og ubeskyttet igjen i det ukjente.

Jeg står i stillhet likevel.

Reisebrev fra Praha (3)

KOFFERTPAKKING 101.



41 minutter igjen til avreise.
Jeg ligger som en mørbanket filledukke i senga. Jeg gleder meg til å komme hjem og sove ut, men kroppen min er smertelig klar over at det er to lange, lange dager og netter igjen på diverse sofaer i Oslo. Jeg er ikke tilbake før søndag kveld, og nå er det fredag morgen.

Jeg har pakket så godt det lar seg gjøre. Det forundrer meg hvordan bagasje ser ut til å ha en viss selvreproduksjonsgenetikk. Jeg er nemlig helt sikker på at det var mye bedre plass i kofferten for 5 dager siden! Har klærne mine vokst? Er sokkene mine likevel formeringsdyktige? Krymper kofferter utenfor Norges landegrenser?

Jeg har kjøpt 4 bøke (vel, Mucha-boken kan vel sies å inneha volumet og vekten til fem vanlige bøker; den er så tung at jeg må bære den for seg selv i en egen pose), 1 ar fabelaktige Bat'a-pumps i brunt og beige, 1 veske (som jeg selvfølgelig bærer med meg), Botanicus duftlys og organic Shea-smør, noen billige smykker, en Mucha-kalender, et belte og en caps, et bokmerke (selvfølgelig) og hårspray.

Hmmm... Kanskje plassmangelen har sin naturlige forklaring likevel.

Takk og pris for trillekofferter.

Faktiske og Taktiske Tilbakemeldinger

What’s all the fuzz about?

1. Faktisk Tilbakemelding.

Dette er en vanlig nybegynnerfeil å gjøre som Sherpa og begås som regel etter spørsmål som for eksempel:
”Sitter denne fint?”
”Ble ikke rumpa mi litt stor i denne?”
”Jeg vet ikke helt, hva synes du?”
Den faktiske tilbakemeldingen er utelukkende basert på Sherpaens ærlige mening. Kanskje rumpa ser stor ut og tunika-stilen er den verste noensinne for personens kroppsform. Sherpaen kan dermed falle for fristelsen å svare direkte på spørsmålet basert på en objektiv betraktning. Dette er et grovt feiltrinn og kan føre til uante konsekvenser

Shopperen er nemlig ikke ute etter å høre Sherpaens objektive mening om rumpestørrelser, men en bekreftelse eller avkreftelse på sine egne mistanker.

En Sherpa må aldri kommentere og konkludere på bakgrunn av de faktiske kjensgjerninger, men på Shopperens ubevisste kroppsspråk. Denne kunsten er en godt bevart hemmelighet, men man kan (om man er riktig heldig) ane suset av tidligere Sherpaers visdom i prøveromskorridorene på Hennes & Mauritz.

2. Taktisk Tilbakemelding.
Denne sparer Sherpaen for flere uforutsette senreaksjoner, for eksempel:

a) Irritasjon over Uærlighet (”Jeg vet du ikke egentlig synes rumpa mi ser fin ut i denne!”)

b) Senere Sinneutbrudd (”Hvorfor SA du ikke at jeg så SÅ feit/teit/kort/bred/rar ut når jeg prøvde den?!”

Taktisk tilbakemelding bør utelukkende baseres på Shopperens egne opplevelse av situasjonen og ikke på Sherpaens subjektive mening. Dette krever en god porsjon innsikt og sylskarp observasjonsevne fra Sherpaens side.

Jeg vil ikke avsløre alle triksene her (got to have some mystery), men kan overrekke følgende tips:

- Følg nøye med på Shopperens kroppsholdning. Er den høy, rak og lett på foten? I så fall er det trygt å anbefale klesplagget.

- Observér ansiktsuttrykk. Rynkede bryn, usikkerhet i blikket, leppetygging og langvarig, sakte studering i speilet tilsier at Shopperen egentlig ikke liker plagget. Med mindre Sherpaen er flink til å ordlegge seg, bør ikke Shopperen overtales til å kjøpe produktet. Hold deg på den sikre siden og rist megetsigende på hodet. Observeres en lettet Shopper som får sine bange anelser bekreftet, er du på rett vei.

Lykke til!

SHOPPER versus SHERPA

Jeg begynner å forstå den gjennomsnittlige manns aversjon mot shoppingturer. De siste dagene finner jeg meg selv i en uvant situasjon; jeg har umerkelig glidd fra rollen som SHOPPER til den mer utakknemlige rollen som SHERPA.


Man har, etter mitt resonnement, to modier å operere ut fra på shoppingtur – hver med sitt eget unike utgangspunkt og perspektiv.


Modus 1: SHOPPEREN. Også kjent som Skattejegeren, Samleren og Eventyreren.


Grovt sett er denne modusen basert på å tifredsstille behovet for å oppleve gledesrus og entusiasmen over å finne noe nytt. Man er, på sin egen måte, en pirat – en skattejeger – en sjørøver: målrettet og eventyrlysten kaster man seg ut i ukjente farvann for å finne skjulte skatter, hemmelige grotter, overraskende eventyr og spenning. Det rører seg en forventningsfull hunger i shopperen, og med stjerneblikk og rak rygg heiser han/hun seilene og tar fatt på en dag full av opplevelser.


Modus 2: SHERPAEN.
Går også under benevnelsene Assistent, Klesstativ, Pakkesel og Tilbakemelder.


Denne operativmodusen skiller seg radikalt fra shopperens karakteristiske energisprudling. Der shopperen er klar over de uendelige mulighetene og spenningen som ligger skjult hvert minutt i løpet av dagen, er Sherpaen smertelig klar over de ørkesløse timene i endeløs venting, trasking, bæring og kø-ståing.

En Sherpas dag innebefatter lite eller intet av spenningen vanligvis knyttet til handleturer. Det nærmeste en Sherpa kommer et øyeblikks ekstase ved synet av et skilt eller salgsplakat, er om det proklamerer gratis fotmassasje eller elektrisk gåstol.

Sherpaens oppgaver består i hovedsak av å holde og/eller ”passe på” vesker, jakker og bæreposer. Denne oppgaven utføres som oftest i nærheten av et prøverom, og kan ofte kombineres med en annen nøkkeloppgave: Tilbakemelding. Det er av ytterste viktighet for en Sherpa å skille mellom Faktisk Tilbakemelding og Taktisk Tilbakemelding. Faktisk er dette temaet så essensielt at jeg velger å dedikere en egen bloggpost til videre utdyping.

Stay tuned.